Varme hender i vinter!

Hei! Trenger du litt inspirasjon til hjemmelagde julegaver?

Endelig har jeg kommet igang med å sy votter av gjenbruksmaterialer!

I flere år har jeg dratt med meg en prototype på kursene mine,

 og sett den ene kursdeltageren 

etter den andre, lage de nydeligste votter.

Men nå er det nye takter!

Først ut var en gammel klokkestreng fra det glade og oransje 70-tallet.

Neste var en brodert pute med rosemotiv.

 Problemet her var at bare motivet var brodert, men ikke bakgrunnen. 

Med litt hvitt restegarn og noen timers tålmodig korsstingsbrodering, 

var puta klar til å bli et par unike votter.

Så tok jeg en bringebærrød lammullsgenser etter mamma

 og et stripete ullskjerf og tovet dem litt i vaskemaskinen. 

Her fikk jeg laget mange par votter i forskjellige varianter. 

Og husk; mange ganger er vranga finere enn retta, 

og sømmene på genseren kan bli dekorativt mønster på vottene!

Høsten!

Høsten altså!

Jeg elsker fargene i naturen, den klare, kalde lufta, 

og ikke minst at det er på tide å hente fram alle mine 

strikkejakker og gensere og vester og kjoler og, og, og... 

Høsten er også tiden for å starte noen strikkeprosjekt.

 Her er mitt første!

Jeg begynte å leke med tanken om et mønster som er inspirert av 

mamma sine strikke-, applikasjons- og broderidesign fra tidlig 60-tall.

Det ble dette "strekkode"-mønsteret, som kan varieres i det uendelige.

Første utprøving av designet mitt, 

som selvfølgelig har fått navnet 

TORUNN, 

ble denne vesten.

Som alltid, restegarn i bånn, 

denne gangen tok jeg posen med de skitne oliven og militærgrønne fargene fatt. 

For å stramme det hele opp, kjøpte jeg gråblå nyanser i Alpakka fra Sandnes Garn.

Fargekomboen ble som en palett over det norske høstfjellet.

Mønsteret er som skapt for å bli kvitt litt restegarn.

Modellen på vesten har jeg holdt i et veldig enkelt snitt:

Rett opp bol med små ermer og litt buet skulderparti.

Stor sjalskrage med knapper til pynt.

Sjalskragen og kantene på ermene og nede, 

er strikket med dobbelt garn, rillestrikk, 

med en olivengrønn tråd og ellers en veksling med grått, blått og grønt garn.

Stikkordet er 

KOMPOSISJON

Restegarnsstrikk og musikk er beslekta, spør du meg!

Når man strikker med mest restegarn, 

er det fort gjort at det blir kaotisk og urolig i mønsteret.

Da gjelder det å finne en rytme i fargevekslingene og mønsterbordene.

Jeg valgte her de smale lysegrå bordene som et samlende element.

Det er også viktig å velge seg en farge til å ramme det hele inn.

På denne vesten ble det å la den guleste grønnfargen løpe med,

 som en lys klang på alle kanter og kragen.

Slik ble det ingen ting som "stakk" ut, men fikk til et rolig og harmonisk helhetsinntrykk.

RYTME-KLANG-HARMONI

Mammas drakt ble langvest

Redesignprosjekt: fra drakt til lang vest

En gang på 90-tallet kjøpte jeg et blått ullstoff til Mamma 

på en av mine turer til England.

Vel hos henne sydde hun seg denne stilige drakta.

Klassisk  og minimalistisk, 

slik det skulle være på slutten av 90-tallet.

Etter at Mamma døde, tok jeg med meg drakta hjem 

for å se om jeg kunne bruke den selv.

Men Kristin i en drakt som dette 

gav meg sterke assosiasjoner til Landsmoderen, 

Gro Harlem Brundtland. 

Hun er på alle måter flott og stilig, 

men det er ikke min stil...

Dessuten er jeg mye høyere enn Mamma, 

så ermene var for korte, og skjørtet var heller ikke passe.

¤

Fikk etterhvert ideen om en vest.

En en lang en.

Litt mer min stil.

¤

Sprettet av ermene og kantet rundt ermehullene.

Av skjørte-og ermestoffet laget jeg en forlenger til jakketoppen.

Vipps en langvest!

Strike a pose!

Anvendelig plagg over både bukser og skjørt!

Supert overgangsplagg på tidlig høst.

Foto: Ella

Et grønt blad - sommerens strikkeprosjekt.

På reisen rundt i Australia trengte jeg et håndarbeid,

et som ikke veide for mye og som var lett å ta med rundt overalt.

Enkelt valg: det måtte bli et strikketøy!

Igjen valgte jeg garn fra Manos del Uruguay.

Denne gangen ble det supertynn merinoull.

Og da mener jeg supertynt, 800 m garn pr 100 gr!

Jeg hadde som vanlig ingen oppskrift, 

bare en ide om et langt skjerf formet som et blad.

Jeg tenkte ei hespe på 800 m ville holde i lange baner...

Jeg likte også navnet på garnet og fargen godt, 

og tenkte det ville passe til turen langs østkysten av Australia: 

Marina (lystbåthavn) og Arboretum (en samling trær)

Vi så masse av begge deler Down Under, for å si det sånn...

Litt strikking på flyturen må til, 

dette er oppi skyene mellom Oslo og Dubai.

Alltid spennende å se om strikkepinnene kommer seg gjennom sikkerhetssjekken.

Det ble mange timer i bil, 

og siden jeg ikke var sjåfør, var det god tid til strikking.

Vi kjørte bobil fra Sydney i sør til Cairns i nord.

På 17 dager kjørte vi over 3000 km.

Ett eller annet sted langs Pacific Highway

 

Fotoshoot nummer 1:

Halvveis på turen var jeg halvveis i nøstet, og det var på tide med en fotoshoot!

Vi var i Cape Hillsbourough (QLD) og hadde slått oss ned ved en nydelig strand.

Skjerfet mitt viser seg fra sin beste side her på beachen

Etter at bobilen var levert inn, fløy vi til Uluru i The Red Center (NT)

Der var det så utrolig vakkert!

Her fra soloppgangturen ved Uluru.

Skjerfet ble ferdig mens vi var i Port Douglas,

det vil si at jeg hadde strikket opp alt garnet.

Men jeg var ikke fornøyd med meg selv:

enn å tro at 100 gr garn skulle bli nok til et langt skjerf!

Og hvor lett ville det bli å finne mer av dette håndfargede garnet

 fra Uruguay, for å strikke det lenger?

På tross av det, var det på tide med 

Fotoshoot nummer 2.

For fargene og lyset var helt perfekt i Uluru.

Spesielt godt likte jeg at den blågrønne fargen på skjerfet 

var akkurat samme farge som på eukalyptusbladene. 

Disse nydelige trærne med nakne hvite stammer

 og blågrønne spisse blad, så vi overalt på turen!

Alle ting tar slutt, også den flotte turen vår til Australia.

Vel hjemme var det på tide å starte letingen etter mer garn.

Hennes Fritid, der jeg kjøpte første hespe, hadde ikke mer.

Jeg tok en sjanse hos Lille Lotte i Lillestrøm, og jeg hadde mer hell enn godt var!

 

Etter bittelitt opprekking og tre ukers arbeid, 

ble endelig langskjerfet erklært ferdig!

Bladform-ideen min funket:

Spiss i begge ender.

Et fast økepunkt midt på skapte skrålinjer

og enkle border med riller, glattstrikk, perlestrikk og hullborder

illuderer nervetrådene i bladet. 

Fotoshoot nummer 3:

"Viola har et sjal ho aldri har klart å drapere",

synger Kari Bremnes

Jeg er i alle fall veldig fornøyd med skjerfet mitt, 

og at det kan bæres på mange måter.

Foto: Kristin og Ståle